Jeg har sett den mange ganger! Den er der og den gjør sitt, noen kjenner den og noen kjenner den ikke. Noen vil sågar ikke ha noe med den å gjøre, de løper - eller lander - så fort den melder seg. Jeg snakker om frykten.

Konsentrert elev på en av sine første turer på nybegynnerkurs

Elever på nybegynner- eller sikkerhetskurs viser den godt. Noen blir stille mens andre snakker uavbrutt. Noen klarer ikke legge ut skjermen og tukler mye med linene, andre gjør ingenting. Noen er bleke eller smågrønne – noen blir knallrøde i ansiktet. Mange skylder på vanskelige startforhold når skjermen går i bakken gang etter gang, eller trykket forsvinner som dugg for solen. Å ikke mestre startforholdene mens andre ser på kan være fryktsomt nok. Det er ikke bare ferskingene som er redde, de erfarne og drevne pilotene er det også. ”Er jeg god nok? Finner jeg løft? Skjønner jeg forholdene? Årsakene er mange og uttrykksformen er variert. I min tid som brannkonstabel var jeg ofte redd. Adrenalin nivået steg til 100% når alarmen gikk samtidig som hjertet herjet med kroppen. Spørsmålene var alltid de samme: ”Hva har skjedd, er noen skadet, hvordan vil jeg takle dette, er det noen jeg kjenner, er det barn involvert?” Det hadde sikkert vært morsomt å hatt et kamera på innsiden i en brannbil under utrykning, det er ganske annerledes enn det spillefilmene viser. Det fortelles vitser, så grove at et hvilket som helst selskap ville ha vist meg bort om jeg hadde gjengitt dem. Galgenhumoren flyter fritt innimellom kommandoer og krappe forbikjøringer.

Sjåføren sitter med full konsentrasjon ut i trafikken – og banner - mens utrykkingslederen famler med radio eller kart eller gir usammenhengende ordre, og røykdykkerne sitter bak og venter med sine skjelvende ben på ordren; ”Klargjør dykkere”. De er redde der i bilen, men det er ingen som sier det. De har også noen store fordeler; de er flere, de er likt kledd, de vet å ta vare på hverandre, de er helter og de vet hva de skal gjøre. Følelsen av styrke er stor i en brannbil med ulene sirener på vei til et oppdrag, med et kompressor horn som brøler uavbrutt til alle andre trafikkanter ”Ha deg vekk, jeg skal fram, jeg er større enn deg” . Og det er sånn vi kjente oss, redde, sterke med en oppgave å utføre.

Er det bra å være redd under utøvelse av paragliding? Ville det ha vært bedre om vi var mindre redde, og er det noen som aldri er redde i det hele tatt? Får vi mindre skader hvis vi er mer, eller mindre redde enn det vi er?

Stein Egil lander i vannet under akro-konkurranse på Voss 2002.

Jeg ringte Stein Egil Mangseth, som er en av landets beste piloter og han forteller; - For et par år siden hadde jeg en opplevelse av at skjermen sluttet å fly, den bare dalte. Jeg lurte på om den var gammel og sliten, og hadde gått inn i sekkeform. Dette resulterte i at jeg sluttet å stole på skjermen. Jeg trenger å forstå hva som skjer og slike opplevelser gjør meg usikker. Når jeg er på en langtur og turbulensen herjer med skjermen, kommer frykten sigene inn. Da er ikke noe gøy å fly. Stein Egil trenger å forstå hva som skjer, ellers blir han usikker. Det er en kjent sak at gjennom kunnskap får vi forståelse. Og jeg kan gjerne spørre; hvor godt kjenner du deg selv.

Det er kanskje den sigende frykten som er verst å takle, som Ronny Helgesen sa det; - Det er mange som har lyst til å fly når det er langt til start. Men etterhvert som avstanden blir mindre så er det akkurat som om lysten avtar. På start finner man en eller annen grunn til å ikke fly – og da er det helt klart at man er redd for å fly. Du vet kanskje ikke helt hva du er redd for, men du er redd for å fly og man finner bortforklaringer isteden for å sette seg ned å finne ut hva det er du er redd for, og hvordan du skal fly så sikkert som mulig.

Ronny snakker om den ubevisste frykten, eller kanskje jeg skal kalle det angst? Uansett hva det heter, så er den der og gjør noe med oss. Den ubevisste frykten har den ulempen at vi ikke kjenner frykt følelsen, den driver oss isteden i en eller annen retning. Ubevisst frykt betyr enkelt og greit at du ikke vet at det er en følelse som er årsaken til at du gjør det du gjør.

- Vi pleier å si at har du blitt sikkerlig skremt, tar det ca et år å komme tilbake der du var. Du må jobbe med det, og klarer man ikke å jobbe det ut, så slutter man å fly. Du må vite hvilket nivå du er på, også må du ikke tøye grensen for langt. Dette kan være et problem spesielt for gutter mellom 18 og 25-26 år, fordi de skal bli flinke så fort og hopper over mange trinn. Når de så blir skremt så er det ikke noe morsomt å fly, og noen slutter. Du MÅ være bevisst nivået ditt i paragliding. Det er ganske lett for meg å si til deg at jeg er tøff, men det er vanskeligere å si til meg selv at jeg er tøff når jeg henger der oppe og er pissredd. Jeg kan prøve å si til meg selv at ”dette er ikke farlig, jeg er ikke redd”, men det virker lissom ikke. Det er farlig å fly paraglider selv om vi går rundt å sier at det er farligere å kjøre bil, eller at det er mer skader i fotball. Det er førti tusen voldt rett ved siden av landing i Grøndalen, det er klart det er farlig.

Når du først er blitt redd på grunn av at ett eller annet skjer mens du flyr, er det for sent å prøve å unngå å bli redd. Gjennom trening, bevissthet og forsiktig tøying av din egen grense kan du bli flinkere til å takle situasjoner – og derved mindre redd.
Det tar tid å fortelle frykten at ”det var farlig den gangen, men det er ikke farlig nå”! Har frykten først fått satt seg er det ingen snarveier lenger. Ronny sier noe om mangel av respekt kan føre til desto mer frykt.

Sigrid Hauglann, som hadde en ulykke i fjor vår, flyr igjen og har gjennomført 23 turer på til sammen 6 timer etter ulykken. Jeg spurte Sigrid om hvordan det var i tiden før hun begynte å fly igjen;
- Det var en tøff avgjørelse å bestemme meg for å fortsette å fly, fordi familie og venner så på paragliding som farlig. De hadde stått rundt sykesengen og visste ikke hvordan det ville gå. De var redde for å miste meg. På sykehuset fikk jeg mye mail og annen støtte fra andre. Flere av disse har opplevd egne ulykker, og fortsatt å fly. Jeg jobbet mye med det som hadde skjedd utover sommeren og høsten, og etter hvert ville jeg prøve igjen, men jeg måtte kjenne flygleden.

Sigrid hadde et krav for å fortsette å fly, følelsen av flyglede. Hun hadde satt seg et mål – og hun nådde det.

Er det noe vi kan gjøre?

Ronny forteller; - Hodet er på én måte en dårlig innretning, for det kan bare tenke på en ting ad gangen. Når jeg flyr konkurranser er jeg aldri redd, for da er hodet opptatt med hastighet, høyde, glidetall, neste fotopunkt og konkurrenter, det er så mye å tenke på at det ikke er tid til å bli redd. Mens når jeg friflyr kan jeg bli usikker på om dette er bølger, eller om det blåser for mye. Så får du deg kanskje et par killevinker. Da kan man ta inn øra og fly ned å lande for å slippe å bli sikkerlig skremt etterpå. Vi setter våre egne grenser. Hvis du fortsetter å fly, vil du oppleve at en eller annen skader seg, og kanskje dør. Dersom du har tenkt gjennom dette, vil du antagelig reagere riktigere når det skjer. Det er en psykologisk kjensgjerning at det vi tenker på er den retningen vi tar! Tenker vi på alt som kan gå galt når vi flyr, så oppfatter hjernen det som at ”det er dette jeg skal søke etter”. Vi gir hjernen informasjon om hva den skal søke etter. Etterpå kan det være at vi ikke forstår hvordan det skjedde, for ”jeg er jo så forsiktig”! Det er gjennom gode forberedelser vi legger grunnlaget for mye morsom og sikker flygning. Dersom det ubevisste (som tar hånd om all fysisk og mental adferd) ikke har fått forberede seg på de mulighetene som kan komme, så velger vi som oftest å ikke gjøre noe – vi blir paralysert, og da har frykten fått mye plass. Det er å anbefale at du tenker n ø y e igjennom hvordan du tror du vil oppleve en kritisk situasjon. Det gir hjernen din, og deg selv mulighet til å reagere på en mer ønsket måte enn at du får kastet på deg inntrykk som du ikke er forberedt på. Det aller beste er å forberede deg gjennom å finne ut hvordan du ønsker å reagere.

Ronny Helgesen før start på en konkurranseomgang i Hemsedal Open.

Stein Egil forteller om acro-flyging;
- Når jeg skal gjøre nye acro øvelser, så bruker jeg mye tid til forberedelser. Det er mye planlegging, jeg ser på video av andre som har gjort øvelsen, og jeg ”drømmer” og visualiserer at jeg gjør det. På Voss i fjor, når jeg var med på acro-kurset, så sank selvtilliten foran en ny øvelse. Etter at jeg hadde gjort øvelsen noen ganger, og visste mer om hva som skjedde og hvordan jeg skulle gjøre det, så kom selvtilliten tilbake..

Stein Egil forteller om noe helt vesentlig i forhold til mestring; Planlegging og visualisering (å se deg selv i indre bilder at du gjør det du ønsker å gjøre). Planleggingen gjør at hjernen er forberedt og vet hva som skal skje. Visualiseringen er en slags programmering av hele nervesystemet vårt – og det er til syvende og siste nervene som gjennomfører oppgaven ved å følge signalene fra hjernen om å stramme eller slippe opp muskulatur i riktig mengde til riktid tid. Visualisering er den måten som hjerne og nervesystem lærer best. Dersom du ser deg selv at du kommer til å feile, så kan du være sikker på at det skjer.

Jeg husker en start jeg hadde i Grøndalen for to år siden hvor skjermen kom opp og fikk frontklapp, eller løftet seg ugjenvnt. Etter at jeg hadde stått der en stund å forsøkt å starte flere ganger, kom Øyvind Rommen bort til meg og sa; ”Når folk ikke får startet pleier jeg å si til dem at de ikke skal starte på den forrige turen”! Så gikk han.
På det neste opptrekket løftet skjermen seg som den skulle og jeg løp ut i luften og var flybåren.

Hva var det egentlig Øyvind hadde gjort med sitt lille utsagn – eller var det flaks? Jeg har tenkt noen ganger på den situasjonen å kommet frem til at det jeg var mest redd for der og da var det jeg trodde de andre tenkte. De dømmende kommentarene. Hva tenkte de, hva sa de og hva ville de si senere. Frykten for å gjøre feil, eller drite oss ut, eller i verste fall for å ikke bli likt ligger dypt i oss. Det var det jeg var redd for – fokuset mitt var mot de andre, eller mot frykt følelsen. Etter at Øyvind hadde sagt sitt så justerte jeg fokuset tilbake der det skulle være. Inn mot skjermen, linene, setet og vinden. Jeg begynte å tenke på det jeg ville oppnå isteden for det jeg var redd for.


Ute i luften kan du også bidra til mer trening og flyglede slik at frykter ikke får så stor tilgang. Stein Egil forteller;
- Du kan gjøre noe selv ved å svinge med et øre inne, eller legge inn en treseksti eller en vingover. Det viktigste er at du viser at du er sjefen – ikke vingen. Dessuten, det er alltid bedre å fly sammen med noen enn å fly alene. Skal du ha høyde, så er det ikke nok å lete etter bobler – du må ville opp.

Stein Egil setter fokus på det å ta kontroll i situasjon. Gjør noe, ikke bare heng og sleng!! I telefon med Sigrid sa hun ”jeg ville fly”, og hun hadde et trykk på ”ville”. Jeg har ingen tvil om at det var akkurat det hun ville - bare 4 måneder etter ulykken.

Har du opplevd noe skummelt eller noe du ble redd for, så må du starte med å snakke med den følelsen, og kjenne på den og fortelle den at den er hørt. Men ikke for lenge. Du kan godt bruke et år som Ronny sa, eller bare 4 månder som Sigrid gjorde, det velger du selv. Deretter må du lage et ”jeg vil”. Hvis dét uteblir, så vil du heller aldri få et ”jeg kan”.

Når ”jeg vil” er blitt til ”jeg kan”, så har du trent deg selv til å mestre og feile – og uansett stå i det uten å bli så redd at du ikke tørr gå på igjen. Akkurat som når jeg satt i brannbilen; jeg var redd og forberedt. Jeg hadde andre sammen med meg og jeg kjente utstyret mitt. Da kunne jeg gå inn i flammehavet gang etter gang – og stå i det mens redselen herjet. Jeg var forberedt gjennom trening.

Oppsummering
Frykt er energi og du kan kanalisere en hvilken som helst energi til å hjelpe deg isteden for å binde deg. En følelse av frykt, angst, usikkerhet el. er der for å passe på deg. Dersom det blir for mye av følelsen kan du bli handlingslammet. Frykt kan mestres gjennom visualiseringer før du flyr, og ved å sørge for at du alltid har en flyplan - selv om du friflyr. Flyplanen må være så spesifikk som mulig. Dersom flyplanen din kun inneholder ”mest mulig høyde” eller ”lengst mulig i lufta” er det stor fare for at du lander etter at du opplever en innklapp eller noe annet som gir skjelving. Dersom flyplanen din er spesifikk nok, så har du skaffet deg et mål med turen, og hjerne og nervesystem vil være programmert til å nå målet. Det er sjeldent at folk blir grepet av frykt når de har satt et mål – og nådd det.

Alle mennesker blir redd før eller siden i PG sporten. Det kan tenkes at du bare kjenner adrenalinet eller kicket det gir deg. Men det er alltid noe som starter kroppens kjemiske reaksjoner, og ofte er det frykten som er årsaken. De som aldri kjenner frykt eller andre følelser (verken bevisst eller ubevisst) arkiveres gjerne i skuffen for psykopater.

Frykten opptrer bare før du utsetter deg for det som kjennes farlig. Elevene på sikkerhets-kurset er antagelig redde på vei fra take off til de kommer over vannet for å gjennomføre en kontrollert stall med påfølgende totalkollaps. Men når øvelsen, eller det som fryktes faktisk skjer, er frykten borte og hjernen er opptatt med å gjenvinne kontrollen i situasjonen.

Lykkes du har du fått til mestring. Mislykkes du får du en ny mulighet – hvis du tørr!