OVER VIKAFJELLET MED PARAGLIDER
1.august 1999

Tekst og foto: Geir Dyvik

Søndag 1. august 1999. Det meste av paraglider-eliten er samlet på Voss og flyr norgescup-konkurranse. Det er varmt og blått og kraftig inversjon, så forholdene krever at man starter seint. Mange deltakere kommer raskere ned enn beregnet, og en del kommer seg ikke opp i det hele tatt.

Jan Storøy med sin røde freex og jeg med min nye gule Gin Bonanza friflyr, og bestemmer oss for å starte tidlig. Allerede halv ett er vi i lufta ut fra Hanguren. Vi kommer oss opp nesten umiddelbart som de første i dag, og finner bra løft litt til venstre for start. I tregrensa skremmer vi ut en hjort som svirrer forvirra innover fjellet uten å vite hvor den skal ta veien. Bobla drifter mot nordvest, og det setter kursen for dagens tur: nordover! Den veien har jeg aldri prøvd meg. Med knappe 1200 meter på høydemåleren slipper jeg meg bakover mot Lønahorgi som ligger badet i sol. Vi kommer inn litt over den bratte kanten i 6-700 meters høyde.


Jan må ned
Det er overraskende lite løft å finne her. Boblene er trange og smyger seg tett langs fjellet. Jeg ser at Jan tar en for vid sving ut av bobla 50 meter under meg, synker kraftig, og dermed er det ute med ham. Synd! Det betyr at jeg er aleine heretter. Jeg humper videre langs fjellsida og stopper og klatrer litt i hver kløft med blankskurt granitt. To hundre meter under toppen av Lønahorgi gir jeg opp å toppe masta.

Så seiler jeg videre mot den første store utfordring: den breie sidedalen vest for Tvinde. I det jeg runder kanten og vinker til noen fotturister som er på vei til Lønahorgi, får jeg ei boble som tar meg opp et par hundre meter til ca 1200meter. Stikker inn i bunnen av dalen men finner lite løft der, så nå er det visst slutt. Må slippe meg utover dalen igjen og speider spent etter landeplasser. Men jeg har ikke gitt helt opp ennå. En sørvendt liten skrent bak ei seter ser lovende ut, og bare 50 meter over bakken begynner varioen å pipe igjen. Jeg drifter nordover med bobla som går opp til 1300 meter med rolig stig på 1-2 m/s.

Teorien stemmer: termikken slipper der den skal!

Terrenget under meg granskes nøye etter triggerpunkter, for en blå og skyfri himmel gir ingen indikasjoner på hvor det løfter. Men i dag virker det som om teorien stemmer, vel og merke hvis man holder seg inne på fjellet, over inversjonen. I nesten hver sydvendte gryte eller skrent jeg mener det bør slippe termikk, får jeg ei boble. Utrolig! Jeg har flydd 15 kilometer, og det begynner å smake fugl av dette! Knipser turens første bilde tilbake mot Voss og Lønahorgi.

Forbi Vinjo i god høyde
Boblene er svake og kjernene lite definerte, så det er bare å være tålmodig og ta med seg det man får. Høydevinden fra sørøst på omkring15 km/t bringer meg rett vei. Og for hver ny boble jeg finner, kommer jeg stadig litt høyere. Ved veikrysset i Vinjo, der man velger mellom å kjøre til Vik eller Gudvangen, ligger jeg godt inne på fjellet i 1600 meter på vestsiden. Så ringer telefonen. (Flyr med handsfree). Det er kompisen Agnar som sitter på bassengkanten på ferie et sted i Sør-Frankrike. Der er det 35 varmegrader, men jeg ville ikke byttet i dag!

Passerer Skjervheim

Etter hvert krysser jeg over til Blåeggi på ca 1200 meter, vest for Myrkdalsvatnet og Skjervheim, mister mye høyde og kommer inn litt under toppen. Her må jeg jobbe en stund nært terrenget igjen, mens en enslig reinsdyr-bukk med flott gevir løper over snøen like under meg. Til slutt kommer endelig bobla med kraft nok til å rive seg løs fra terrenget. Jeg puster ut og skrur mens jeg nynner og traller på en melodi, som jeg ofte gjør når det går oppover og jeg koser meg. Godt ingen hører meg, forresten, for det er gjerne samme melodien hele turen! (I dag går det i Vamp). Nå topper jeg ut på 1800 meter. Lufta er blitt kald og klar i høyden, og det er tydelig at jeg er over inversjonen. I vest er det tydelig cirrus. Utsikten er fantastisk innover Stølsheimen. Et merkelig, rustbrunt fjell stikker seg ut i all den grå granitten, og enkelte vann har faktisk isflak ennå. Jeg teller tre-fire isbreer mot nord.  

Nærmer meg Vikafjellet
Hoved-dalen begynner å bli smal, klokka er nærmere tre, og strategien er egentlig å etter hvert krysse over på østsiden av dalen. Men siden det løfter så godt der jeg ligger inne på fjellet, fortsetter jeg i samme stilen. Sklir videre og kommer lavt på fremsiden av Finnbufjellet (1358m) litt under toppen. Jeg hadde ventet ei boble her, men finner ikke noe. Så ringer telefonen igjen mens jeg seiler inn mot Vikafjell-platået. Det er Olav som lurer på hvordan flyforholdene er. Han måtte jobbe i dag, og høres litt mutt ut når jeg forteller hvor jeg befinner meg.

Passerer fylkesgrensa Nå er jeg bare et par hundre høydemeter høyere enn platået på Vikafjellet som begynner like foran meg. Jeg ser bommen og fylkesgrensa på ca 900 m.o.h., og starter "final glide". "Hit, men ikke lenger", tenker jeg, for ingen har krysset Vikafjellet med paraglider Men det hadde vært artig å klare å fly inn i Sogn og Fjordane. Er det ikke en liten kolle der på siden av veien, mon tro? Og denne slakke skråningen med veien er jo sydvendt. Jeg legger kursen i en liten bue mot høyre, og sannelig, varioen begynner å synge igjen! Etter litt søking finner jeg kjernen, og det drar på brukbart. 0,5 m/s øker til 2 og 3 m/s. Jeg skrur så mykt og flatt jeg kan og konsentrerer meg maksimalt, for denne bobla må jeg ikke miste. Drifter med nordover, og tilbringer sikkert 15 minutter i samme bobla som tar meg opp over 1000 meter. Når jeg topper ut på 2050 m.o.h., som er dagens høyeste, har jeg passert halve Vikafjells-platået!

Vik og Sognefjorden i sikte

Nå kan jeg se Sognefjorden og Vik i Sogn som dukker opp der fremme. GPS-en viser 55-60 km/t når jeg flyr med trimfart nordover, så jeg kalkulerer høydevinden til 4-5 m/s. Det er uproblematisk og jeg legger på litt brems for å utnytte medvinden. Jeg finsikter fjellkanten og slutten på platået mot dalen. Vokser eller minker dalen? Kommer jeg over kanten? Vil jeg klare å skli ned til Vik?                 

Det er ulidelig spennende i noen minutter. Men vest for tunnellen, fra bratte Arnafjorden, kommer det ei ny boble som gir meg et ekstre lite puff, og med 1400 meter er jeg greit over kanten og kan skli ned til fjorden med god margin. Jippyyy!!!! Krysser over rasteplassen ved tunnel-utslaget og vinker fornøyd til en gruppe bilturister som nyter utsikten. Følger over den markerte ryggen mellom de to dalene, men får merkelig nok ingen løft her.

Kan jeg nå Vangsnes?

En tanke dukker opp mens jeg seiler ned Viksdalen. Går det an å komme enda lenger enn til Vik? Kan jeg klare Vangsnes ca 10 kilometer videre? Fjellsida virker stupbratt utover fjorden, men halvveis ser jeg noen små grønne flekker. Kanskje det lar seg gjøre å lande på disse?

Jeg tar sjansen og fortsetter. Passerer Vik med ca 800 meters høyde og legger meg inn til fjellet på nordøstsiden. Det må da komme litt løft her på den vestvendte fjellsida nå på ettermiddagen? Termisk hang?

Jeg stryker tett langs gloheit granitt og furuskog utover mot Vangsnes og kjenner lukt av barnåler og kvae. Men lufta er totalt død! Ikke en bevegelse i et tre, og fjorden er som et speil. Må være under inversjonslokket nå. Det blir en "final glide" med 1400 høydemetere uten et pip i varioen! Og uten løft når jeg ikke Vangsnes, men den grønne flekken der fremme vokser til en liten campingplass. Og like ved er det et lite, nyslått jorde uten ledninger.

Landing på Djuvik Perfekt! Jeg flyr av de siste 200 høydemeterene ut over en blank fjord og konstaterer at et makrellgarn er tomt for fisk før jeg lander klokka 15:48 på Djuvik Camping. 3 timer, 18 minutter og 55,7 kilometer fra Hanguren på Voss. Svett og varm stuper jeg i fjorden, henrykt over en fantastisk flyopplevelse. Min lengste tur til nå, både i tid og distanse. Etterpå får jeg bekreftet mistanken; det er ny Fylkesrekord for Hordaland, - ja faktisk lengste tur med paraglider på hele Vestlandet til nå. En god time senere dukker Jan opp fra Voss med hentebil. Synd han ikke fikk oppleve turen fra lufta.   Da jeg la hodet på puta den kvelden gynget det fremdeles mens varioen summet i ørene: pip, pip, piip, piiiip…..En deilig dag!