Uttesting av paraglider. Foto: Martin Scheel, Swing

Denne artikkelen ble trykket i Fri Flukt nr 1, 1999. Hensikten min var å få i gang en debatt, fordi jeg hadde opplevd piloter og til og med instruktører som levde i sin egen lille verden og definerte sine egne normer, langt fra de alminnelige holdninger i paraglidermiljøet i Norge og resten av verden. Og debatt ble det!

Før du leser atikkelen vil jeg presisere to ting:

1. Det er ikke undertegnede som hevder synspunktene i artikkelen. Men jeg har gjengitt de deler av en artikkel som jeg syntes var viktig og interessant. Det er ikke derved sagt at jeg automatisk støtter disse synspuktene. Mannen som uttrykker seg i artikkelen heter Karl Slezak, er leder for Montana Flugschule og arrangør av sikkerhetskurs. På grunnlag av sine observasjoner (og festet på film) av mere enn 2500 elever på sikkerhetskurs tror jeg han vet hva han snakker om. I Mellom-Europa betraktes han i hver fall av mange forbund og piloter som en autoritet.

2. Om man i denne artikkelen fokuserer på paraglideren, betyr det selvfølgelig ikke at paraglideren er den eneste faktorer som betyr noe for en pilots sikkerhet. Det er først og fremst en pilots handlinger som bestemmer sikkerhetsnivået.

Karl Slezak:
Det sies at mange fritidspiloter har overdrevne oppfatninger om egne ferdigheter. Ved valg av utstyr er prestisje uten tvil en viktig faktor. På de fleste sikkerhetskurs er det piloter som ikke behersker helt vanlige flymanøvre som start, svinging og landing. Og disse forventer å reagere riktig på 2/3 innklapp i 20 meters høyde med sin splitter nye DHV2- glider? Det går bare ikke!

Vi har gjort det til en vane å påpeke farene for slike piloter og anbefale å gå over til en glider med bedre oppførsel. Da får vi ofte en trossig reaksjon som man i andre sammenhenger vill betrakte som merkelig. Av og til får vi inntrykk av at logikken er koblet helt ut,- som om man ønsker å beholde risiko!

Hvis jeg fikk bestemme hvem som skulle fly de forskjellige vingene, ville jeg gjort følgende anbefalinger:

• Piloter som har mindre enn 10 flytimer per år, altså 10 turer på hver en time i termikk (som jeg tror de fleste av weekend-pilotene har), skulle ikke fly noe annet enn en DHV1-vinge. Funiak (freex DHV1-vinge) og Philou (Nova DHV1-vinge) oppfører seg så sensasjonelt mye bedre enn en DHV2-vinge at det ikke kan beskrives med ord. Og disse vingene flyr så bra at det ikke er noe draw-back i termikken i det hele tatt.

• Den klassiske fritidspilot med 30-50 flyturer i året er definitivt den gale målgruppen for DHV2-vingene. Disse vil jeg gi maksimalt en DHV1-2-vinge. En pilot som har flydd en Airwave Harmony, UP Vision Classic, Paratech 23 (alle med DHV1-2) i sterk termikk vil bli imponert over ytelsene, stabiliteten og oppførselen av disse vingene.

• Kun dem som flyr virkelig regelmessig, som har vist evne til å beherske dagligdagse flysituasjoner og vist solide kunnskaper på sikkerhetskurs er klar for en DHV2-glider.

• Ingen høyyter, uansett om det er DHV2-3 eller 3 blir anbefalt, unntatt til en håndfull konstant flyvende piloter med evner godt over gjennomsnittet.

Til paragliderforhandlerene:

Ofte når man har påpekt problemet ved pilotens skjermvalg, hører man: "instruktøren min har anbefalt meg å kjøpe denne vingen". Sånn burde det ikke være. Den som selger en ytelsesvinge til en elev eller en pilot som ikke flyr så ofte, misbruker ofte den ubegrensede tilliten hos kunden. Og han synder mot vår sport. Det finnes ikke noe grunn som :"Han ønsker den. Hvis ikke jeg selger den vil han kjøpe den et annet sted." Det er dum, kortsynt argumentasjon som setter eksistensen i fare for alle som lever av denne sporten.

Denne sesongen som startet med så mange ulykker, burde få oss til å tenke. Seksjonen, produsentene, skolene, og over alt dette, pilotene.

Bare piloten bestemmer når han flyr, hvor han flyr, hva han flyr og hvordan han bygger opp sporten. Problemet begynner hvor alle problemer begynner og slutter: mellom ørene.

Kommentar av Geir Dyvik:

Edel Confidence, populær mellomstadieskjerm med DHV1-2

Carbon, nydelig DHV1-2 vinge nettopp sluppet fra Nova. Kjære julenisse,   ...... please!!!!

Denne artikkelen av en litt oppgitt Karl Slezak ble skrevet i 1998. I dag, 2 år seinere, kan man konstatere at utviklingen har gått i den retning som Karl Slezak ønket og anbefalte. I hvert fall i Tyskland som har det største antall paragliderpiloter i Europa, og hvor det også foreligger gode undersøkelser og statistikker. I motsetning til for 2-3 år siden, er nå DHV1-2-vingene de klart mest populære vingene med en markedsandel på omkring 65%. Andelen som flyr høy-ytere blir stadig mindre. De utgør bare noen få prosent. Det viser seg faktisk at mange erfarne piloter i Tyskland går fra høy-yter helt ned på en DHV1-2 vinge. Hvorfor?




DHV1-2 vinger med imponerende ytelser
Sikkerhetsfokusering er en grunn. En annen grunn er det store utvalget, den enorme økningen i ytelser og forbedring av handlingen på DHV1-2-vinger de siste årene. Produsentene skjønte at det var slike vinger markedet ville ha, og la ned mye arbeid i å lage gode DHV1-2 vinger. Og ut på markedet kom vinger som Edel Atlas, Nova X-act og freex Flair for å nevne noen av de første bestselgere. I dag, ved slutten av år 2000, er neste generasjons DHV1-2 vinger preget av avanserte konstruksjoner med sideforhold over 5, V-celle-teknologi, et stort antall celler og imponerende ytelser. Vinger som APCO Allegra, Edel Confidence og Firebird Matrix (for å nevne noen) har et glidetall og toppfart som gjør dem til vinger man skal fly lenge og bra før man vokser ifra. Disse vingene tilfredstiller behovene til de aller fleste piloter med litt erfaring.

Firebird Matrix, vakker vinge med gode ytelser i DHV1-2 klassen.

DHV2 ikke lenger mellomstadievingen

Det kan se ut som om vinger som havner i DHV2-klassen og før utgjorde mellomstadievingene, har kommet litt i bakleksa. Det er vel naturlig at produsentene ikke bruker så mye tid på å utvikle et produkt som markedet ikke etterspør i samme grad fordi skjermene "faller mellom to stoler". Allround-piloten ønsker en skjerm i DHV1-2-kategorien, mens konkurransepiloter som prioriterer ytelser høyt, havner på en høyyter med DHV2-3 eller høyere. Sammenlikner man ytelsesdata(glidetall), vil man se at det ikke har vært så stor forbedring på de 2-3 siste år i DHV2- klassen. I stedet har forbedringene skjedd på startegenskaper, handling, stabilitet og hastighet. Et unntak er APCO's Bagheera og Windtech Quarx som er populære distanse- og konkurranseskjermer med gode ytelser, men som produsentene har klart å presse ned i DHV2-klassen.

Swing Arcus, bestselger med DHV1 (1-2 med stirrup)

Fremtiden er DHV1?

Hvordan blir utviklingen etter DHV1-2- boomen? Hva skjer videre? I mange år var det bare Nova og freex som hadde en vinge med ren DHV1-klassifisering. Vingene var enkle konstruksjoner med få celler, korte liner og stor egenstabilitet. Men den store satsingen på 1-2-gliderene gav produsentene nye kunnskaper til å bygge inn ekstra sikkerhet i vingene, og flere klarte å komme gjennom det trange nåløyet som må til for å få alle øvelsene til å tilfredstille en ren DHV1-karakter. Og på dette området foregår kanskje den største kampen om markedsandeler i dag.

Gin Bolero, lovprist termikkvinge med DHV1 i 4 størrelser

Til vår glede kan vi konstatere at det kommer flere og flere vinger ut på markedet med de enkleste startegenskaper, bra handling (litt lang styrevei, men det kreves for å få DHV1), lavt synk, imponerende glidetall og toppfart opp mot 50 km/t. Og samtidig ivaretaes de strengeste krav til passiv sikkerhet i vingen. Hvilke grunner finnes for å ikke velge en sånn vinge? Fagtidsskrifter skryter vingene opp i skyene, og piloter som prøver dem lar seg imponere. Før du som er nybegynner eller hobbypilot kjøper en ny vinge, anbefaler jeg deg å prøve en APCO Fiesta, Gin Bolero eller Nova Phelix for å nevne noen av DHV1-vingene som har fått mest skryt.

Min gjetning er at om et par år vil det fremdeles være noen få prosent som flyr høyyter(konkurransepiloter) og DHV2-vinger, mens kanskje 50% av alle piloter flyr en ren DHV1-vinge. Det er ikke utenkelig at jeg vil høre til den siste kategorien, rent bortsett fra at om to år vil DHV-testene sannsynligvis ikke eksistere lenger. I stedet har vi et annet internasjonalt system for klassifisering og godkjenning av paraglidere.

Men husk til slutt: det er først og fremst hva du gjør i lufta som bestemmer hvor sikkert du flyr. Ikke nødvendigvis hvilken vinge du har!